Budeia i Øia – Denne roen kan du ikke kjøpe for penger

Hanne Eliassen har valgt bort sommerferien og bylivet i Asker for å være seterbudeie ved innsjøen Feragen i Røros kommune. Der andre ser tungt arbeid, ser hun frihet. Det masete bylivet bytter budeia og hennes tre unger mer enn gjerne ut med storstøvler og oppbrettede skjorteermer.– I dette paradiset finner vi ro, læring og kvalitetstid, sier hun.

Det er tidlig morgen. Den rå nattelufta leter seg bortover sjøen. Dagen har nylig våknet. Midt ute på jordet kommer en kvinne gående med rød kjeledress og et lite spedbarn på ryggen. Mellom rader av hesjer skimter vi hodene til to små gutter. De er på veg til fjøset på setra Øia ved Feragen. Der har de en helt spesiell jobb å gjøre.

Det hele startet i fjor. Hanne Eliassen (39) hadde lyst på en annerledes sommerferie for seg og sin familie. Til daglig er hun landbruksrådgiver for Norsk Landbruksrådgiving (NLR) på Østlandet, og hun har tidligere jobbet i fjøs. 

– Jeg hadde et ønske om å være budeie på ei seter en sommer. Derfor satte jeg inn en annonse i seterkultur.no og skrev litt om meg, min familie og hva vi ønsket oss. Like etterpå ringte Rolf L. Feragen og spurte om vi kunne tenke oss å komme hit.

Hanne Eliassen fikk drømmen oppfylt. Enkle kår på ei lita seter der barna kan springe fritt, men samtidig få lære seg respekt for dyr og natur. I år er hun og guttene tilbake, denne gangen også med en liten baby på fem måneder.

Det er lavt under taket i det gamle fjøset. Lyset som leter seg inn gjennom de gamle vindusrutene når bare noen meter inn over gulvet. Her føles det som tida har stått stille. Dette er et paradis for Hanne og barna.

– Men det er mange som ikke forstår hvordan jeg tør å gå løs på dette med et lite barn. Babyer er enkle å ha med seg. Maten er med overalt, og har man bare med ei bleie, går dette helt fint, fortsetter hun og går for å hente mjølkemaskina. 

Hanne Eliassen vokste opp med ferier på ei hytte i Dalsbygda like ved en enkel gammel setervoll.

– Det var nok der gnisten ble tent for seterliv, kulturlandskap og alt som hører med. Det har nok ført til at jeg valgte en utdanning innen dette feltet. Kanskje var det også tida i Dalsbygda som førte meg hit til Øia, sier hun stille.

– Hva gjør en sommer på setra med dere som familie med alle gjøremålene som hører til?

– Det handler om hamsterhjulet som vi ønsker oss ut av. Her har vi tid sammen, masse tid med hverandre. Her bruker vi ikke tida til å stå i kø i butikken. Her er ungene frie. De kan løpe rundt som de ønsker store deler av tida. Samtidig har vi de daglige oppgavene i fjøset. Rutiner er veldig bra for unger og for oss som familie. Her er det faste gjøremål hver dag. Det liker unger, og de trenger det.

Etter fjøsstellet, som tar noen timer, er trebarnsmora og barna fri til å gjøre det de ønsker, spille brettspill eller gå i skogen. 

– Vi finner roen her. Vi får slappe av i sommerferien selv om folk synes jeg er gal som gjør dette. De synes det høres så slitsomt ut. Men det er ikke det. Det er enkelt.

I Øia har ikke bare kyrne sin faste plass. Her finnes mange kalver, og ute i hønsehuset regjerer hanen med sine høner. Plutselig blir det litt vanskelig for Samson. Rolf starter traktoren samtidig som kalvene skal mates med flaska. Seksåringen ser ut vinduet, lytter etter traktoren. Du kan se valgets kvaler gå gjennom den lille gutten. Men traktoren får bare dure i veg. Denne morgenen vinner kalvene dragkampen om den lille guttens oppmerksomhet.

– Om du fikk velge én ting som du mener er viktig å lære guttene som du har rundt beina på setra denne sommeren, hva skulle det være?

– Det viktigste er at arbeidslivet går sin gang. Vi gamle skal arbeide, og så får barna se at arbeid er viktig. Så skal de finne sin egen lek og sin plass i det systemet. Det synes jeg er fint, sier bonden samtidig som mjølkbilen ruller inn på setra og han får det travelt med å hoppe i støvlene igjen. Maten ligger urørt igjen på fatet.

– I vår distrikt finnes det ikke mange setre igjen med denne type drift. Hvilke tanker har du om det? spør vi Hanne.

– Jeg synes det er forferdelig trist. Men samtidig forstår jeg det på et vis. Dette livet er jo et slit. Det er ikke mange som orker å stå på slik som Rolf og Ingeborg, så all ære til dem. Det trengs folk som er villige til å drive et slikt sted, men det trengs også at flere ser verdien av det. Jeg håper de orker å fortsette med dette. Småbruk blir ofte lagt ned til fordel for stordrift. Det er veldig trist.

– Hvor vanskelig er det å finne en plass som Øia for å jobbe som seterbudeie?

– Jeg vet ikke. Det finnes nok ikke så mange som driver på gamlemåten slik som her i Øia. Vi var veldig heldige som fikk komme hit, for dette her er ikke noe man kan kjøpe for penger, avslutter Hanne Eliassen.