Fiolinbyggeren i Brekkebygd


monochrome_black and white

Copyright: Marit Manfredsdotter

I ei kjellerstue i Brekken er Gunnar Borgos i ferd med å knekke koden
for å gjenskape klangen fra 400 år gamle kostbare italienske fioliner.
En hel musikkverden følger nøye med, og toppmusikere i Norge
og ute i Europa står i kø for å spille på instrumentene
som Borgos har laget.
– Min far var bygningsarbeider på Røros,
og han var veldig opptatt av musikk.
Den gangen var det ikke så vanlig med
klassisk musikk i fjellbygdene.
Men jeg fikk gå i lære for å studere noter
hos Gunnar Selboe på Røros. Han var klassisk utdannet.
Jeg fikk også litt opplæring hos fru Jemtland,
som spilte i
Trondheim symfoniorkester. 
Det sier fiolinbyggeren før han tar opp et
gammelt trestykke og banker lett på det med en finger
for å finne tonen som skjuler seg på ett bestemt punkt
i det gamle trestykket.
Det har vært lagret i hundre år,
slik at spenningen i veden er delvis omsatt
og veden har blitt «rolig». 


 

– Å bygge et førsteklasses instrument er en lang prosess, veldig lang, sier fiolinbyggeren og banker en gang til på det mørke treet. Hvis du ikke har riktige dimensjoner, får du ikke riktig vibrasjon. Hører du? Her er en klar tone. Det er en A. 

Presisjon og et trent øre er viktig i
arbeidet som instrumentmaker.
Verkstedet i sokkeletasjen er like nøyaktig innredet
som utregningene på millimeternivå
på malene instrumentbyggeren arbeider med.
På et bord ligger to nybygde fioliner,
på gulvet står en cello. 
Verktøyene henger på sin bestemte plass,
og papirruller med matematiske utregninger er stablet i høyden. Papirrullene vitner om nøyaktig og godt planlagt arbeid,
de vakre instrumentene om tålmodighet, millimetertilpasninger og matematiske beregninger.
Borgos har brukt mange år av sitt liv
på å finne ut av hemmelighetene som
de gamle italienske fiolinbyggerne
tok med seg i grava. 

Det hele begynte på gymnaset da Borgos fikk en oppgave
av historielæreren om å lage en lengre avhandling,
en såkalt særoppgave.
Ved Amneus boghandel på Tynset
var det salg av gamle bøker som ingen ville ha.
Der kjøpte han fire bøker av Ivar Orestad
som hadde studert fiolinbygging. 
I boka «Stradivarfiolinen»,
beretter forfatteren med smittende entusiasme
om gåten fra den italienske byen Cremona,
om hemmelighetene bak den vakre klangen i gamle fioliner.
– Jeg leste bøkene og laget en særoppgave, og jeg ble veldig engasjert.
I bøkene presenterte Orestad en nøyaktig matematisk
konstruksjon som historisk grunnlag for fiolinen.
Jeg har brukt denne konstruksjonen som mal
for alle mine fioliner. 

– Disse materialene er svært dyre, men så tar det også en liten evighet å få fram det beste råmaterialet.
Det er ingen vits å bruke flere år på å lage instrumenter dersom
du ikke har gode materialer.
De finnes ute i Europa og er svært vanskelig å finne i Norge.
Dette trestykket har jeg fått av en fiolinmaker i Trondheim,
som i sin tur hadde fått tak i det av en østerriksk fiolinfamilie i Oslo.
Det hadde vært lagret i mer enn hundre år. 

Det finnes en granskog i Alpene der
materialet til fiolinlokket vokser på rot.
Lokalbefolkningen passer godt på skogen.
Her kan fiolinbyggere og andre interesserte abonnere på et tre
for å få retten til materialet når treet
en dag skal felles. 

Det finnes i dag bare noen hundre instrumenter igjen i hele
verden etter de store mestrene.
Derfor er de gamle instrumentene så ettertraktet som «arvegods»,
både for å spille på, men også for å dra lærdom av. 

– De gamle instrumentene er så ettertraktet at toppmusikere
venter på at eierne skal dø slik at instrumentene kommer ut på markedet. For ingen har så langt lyktes med å lage fioliner
som klinger like godt som de som ble lagd
for flere hundre år siden. 
Borgos forklarer videre at de gamle mestrene benyttet tre måter
for å finne den perfekte klangen. 

– De brukte sine hender og fingre for å bestemme delenes klangegenskaper. Ved å holde treet opp mot sollyset fant de ut hvordan
tykkelsen på materialet var fordelt.
Til slutt holdt de på et bestemt punkt på plata
der det ikke finnes noen vibrasjoner,
et såkalt knutepunkt eller en node.
Ved å holde for eksempel et fiolinlokk eller en bunn her,
kunne man knakke på en antinode for å bestemme egentonen.
Ved hjelp av egentonen kunne de arbeide videre med instrumentet.

Mestrene i Italia hadde bare fingrene sine, sin hørsel,
dagslyset og noen små høvler når det lagde sine uvurderlige fioliner.
De samme verktøyene bruker Gunnar Borgos i sitt verksted.

Fiolinist Marianne Thorsen har spillt på Borgos fioliner.
Her en bilde fra Vinterfestspill i Bergstaden.

Fiolinbyggeren i Brekken har fem fioliner og en cello
på sin samvittighet så langt. 
– Men jeg har behov for å være borte fra arbeidet innimellom. Det går dager med hodebry der jeg trenger å utrede spesielle detaljer. 
Han brukt halvannet år på celloen han nettopp har bygd.
– Noen tror det er dimensjonene som er avgjørende for å bygge et godt instrument, men det stemmer ikke.
Det er klangen, den tonale avstemningen som er avgjørende.
Hvis du ikke får dette riktig, kan du bare avslutte jobben.
Mange fiolinbyggere bryr seg ikke om dette,
men de lykkes heller aldri, sier Borgos stille.

Toppmusikere i Norge og ute i Europas har for lengst fattet interesse for instrumentene som blir laget i en kjellerstue i Brekken. 
Fiolinisten Olga Pak – kunstnerisk leder for kammerorkesteret
«Berliner Camerata» kjørte helt fra Berlin i
snøstorm for å prøvespille fiolinene til Borgos. 
– Hun spilte helt alene i Røros kirke i fire netter.
Hun valgte fiolin nummer fire.
Med den har hun reist verden rundt og gitt konserter i
mange land, sier han. 

Borgos fikk en takst på 70.000 kroner for den første fiolinen han bygde. 
– Ingen fiolinbygger får mer i Norge.
Men min tredje fiolin ble taksert til 150.000 kroner.
De to siste er ennå ikke taksert, men er i tonekvalitet svært lik en gammel italiensk fiolin, i følge Marianne Thorsen. Borgos har ikke valgt å selge noen av sine fioliner, til tross for flere forespørsler. Derimot har han uten vederlag lånt ut to fioliner og en cello. Slik sett er ikke dette et inntekstgivende arbeid, snarere en kostbar hobby.
Det er ikke timebetaling vi driver med her, sier han.

Til sammenligning koster en spillbar italiensk Stradivarius med flere hundre år på nakken mellom 20 og 70 millioner kroner.
Til tross for at datateknologien har kommet langt,
har ingen så langt lyktes med å beregne alle variablene
som kreves for å konkurrere ut de
gamle instrumentene. 

– Jeg er svært takknemlig for er at noen av verdens fremste musikere,
som cellist Øyvind Gimse, musikkprofessor og fiolinist
Marianne Thorsen og den unge lovende fiolinisten
Joakim Røbergshagen er interessert i mine instrumenter.
Det er fantastisk, for gjennom dem får jeg mulighet
til på min måte å bidra til vakker klassisk musikk,
sier Gunnar Borgos, før han drar buen over strengene og byr
rådyrene utenfor vinduet på en
privat ettermiddagskonsert.

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *